Første uken med praksis i Malta

Litt om praksis plassen 

Første uken i Malta er nå forbi, og mange inntrykk og tanker har slått oss. Det har vært en lærerik og spennende uke med ulike opplevelser. 

Vi jobber nå på et fysisk rehabiliterings senter kallet Live Life, hvor det er pasienter som bor der for og trene opp kroppen igjen etter feks ulykker og skader på ulike kroppsdeler.
Det kan være alt fra slag, lårhals brudd, offer fra kriger som har blitt skutt, lammelser og opptrening etter ulike operasjoner. 
De er alle innlagt på Live Life av ulike grunner, ikke noen er like. Live Life sitt mål er og inspirere pasientene og oppfordre pasientene til å gjøre mest mulig selv av de mulighetene dem har. Det er alle aldre der, alt i fra 20-90 år, pasientene er også fra ulike steder. Live Life er et privat rehabilitering senter. 

Over: Inngangen til Live Life, framsiden.  Under: Gymmen på Live Life. 

Kommunikasjonen er veldig viktig 

Første dag i praksis var spennende, vi ble tatt godt i mot av en skjønn leder som hjelper oss med planlegging av skiftene, og om vi har spørsmål og slikt.
De andre ansatte var også hyggelig, det er noe helt annerledes med deres arbeidsforhold og kommunikasjon enn det vi er vandt til. Når vi kommuniserer med dem må vi snakke engelsk. Det er veldig viktig med god kommunikasjon, ha forståelse for hverandre og lytte. 

Ordet kommunikasjon betyr å gjøre felles. 

Det er veldig viktig med toveis kommunikasjon og at vi lytter til hverandre, og har en god holdning.
Noe vi alle reagerte på første dagen vi kom, var ekle blikk fra en ansatt som stirret oss i senk fra topp til tå med spydige blikk. Det ga en veldig ekkel følelse, men vi alle ble enige om å ligge det bak oss og starte med et smil. 

Kommunikasjons modellen:
Sender > budskap > mottaker > tolkning > tilbakemelding 

Når vi kommuniserer med noen sender man en beskjed som kan være '' hva ønsker du til middag?'' dette blir sendt til personen, han mottar beskjeden og tolker den som i at han tenker igjennom hva han ønsker og deretter gir en tilbakemelding til senderen. 

Her i Malta bruker de både engelsk og maltesisk når de kommuniserer med hverandre, det kan være ganske vanskelig og forstå budskapet og meningen med det de sier i blandt. De kan si engelske ord og plutselig forsette setningen på maltesisk og deretter noe på engelsk igjen. De glemmer seg også inni mellom og snakker maltesisk med oss, men husker raskt igjen at vi ikke kan kommunisere på det språket. Det er ofte vi bruker kroppsspråket for og forstå hverandre bedre om det er noe vi sliter med og forklare, det hjelper veldig på. 

Kroppsspråket er veldig viktig med tanke på holdningene dine, om du feks henger over bordet (virker trøtt og uintressert), om du sitter henslengt, om du smiler med munnen men ikke øynene. Det er ulike måter og tolke kropsspråket til andre mennesker. Det er også viktig og ha riktig kroppsspråk, spesielt i arbeidslivet. 

Nonverbal: kroppsspråk. 

Vi har også dobbelkommunikasjon som er når du feks ser veldig sur ut og sier '' jeg gleder meg kjempe masse til og hjelpe deg'' men kroppspråket stritter i mot. Det kan gjøre pasientene usikker, og de vil lettere trekke seg unna deg. Derfor er også første inntrykk veldig viktig, man må passe på og gi et godt første inntrykk slik at man får en god start og kan bli kjent på den rette måten. 

Enveiskommunikasjon: det er når kommunikasjonen bare går en vei slik som dette,
Sender > budskap > mottaker > tolkning 

Det kan være TV, radio, og slikt. 

Toveiskommunikasjon: når kommunikasjonen går begge veier, og blir besvart. 

Sender > budskap > mottaker > tolkning > tilbakemelding og svaret blir sendt tilbake til senderen igjen, eller hvor den startet. 

Jeg opplevde også en dag veldig støy i kommunikasjonen da jeg var inne hos en pasient, rommet hans er ovenfor bilveien. Vinduet stod på gløtt og man kunne tydelig høre bilene, menneskene og alle lydene utenfor. I tillegg stod TV på og durte i ett sett. Jeg prøvde og snakke med han, men samtalen ble veldig utydelig og det var vanskelig og høre godt etter pga alt støyet. Det er den typen støy som man hører. 

Man har også innside støy som vil si feks vist du har mye å tenke på, noe du er stresset over eller generelt ting og tenke på så du ikke helt klarer og fokusere på det du skal. 

Det var en hendelse som var litt dum, da jeg kom inn i rommet en tidelig morgen og skulle si god morgen og se til henne, begynte hun og snakke fort på maltesisk, forklarte og veivet med armene. Da hun var ferdig ventet hun på svar fra meg, men jeg kunne ikke svare henne. Hun skjønte da at hun måtte starte om igjen på engelsk.
Det ordnet seg fort igjen, så det var positivt. 

En negativ situasjon var da en pasient ba om hjelp (på maltesisk og engelsk på engang) til og dra ned buksen hans fordi han måtte på do, men etterhvert maste han om at jeg måtte dra den opp igjen, så jeg skjønte ikke helt hva han mente og måtte be om hjelp.
Etter denne hendelsen ble jeg også fortalt at jeg ikke fikk være der alene, grunnet perverse tanker og store gleder av kvinner (altså veldig nærtagende). 

Jeg har også vært med og vaske og dusje pasienter, noe jeg ikke er direkte vant til. Det var veldig viktig og fortelle dem hva man skulle gjøre for og skape trygghet og åpenhet, i tillegg slik at de kunne prøve og gjøre det meste selv. Her er det om å gjøre og sette dem i sving slik at de får brukt kroppen og de ulike funksjonene de har. 

Det er utrolig mange herlige pasienter her, og jeg har allerede funnet meg godt til rette hos mange av dem. Jeg elsker og starte dagen med å gå inn og snakke med dem, hilse og holde dem i hendene. Noen ganger kan det være vanskelig og forstå hverandre, for det er ikke alle ord de kan på engelsk og da stopper det litt opp, men vi skjønner alltid hverandre til slutt.
Vi har også noen dementer her, så de hilser jeg på og forklarer hvem jeg er en del ganger daglig, de er utrolig skjønne. Det er også en pasient som hele tiden unnskylder seg med at hun alltid gråter. Hun er veldig lei seg for at hun har mistet de funksjonene hun tidligere hadde, før hun falt og brakk lårhalsen. Hun er også dement og forteller vær dag om denne ulykken, og unnskylder seg for at hun gråter. Jeg legger hendene hennes i mine og lytter på det hun forteller, og setter meg ned sammen med henne (dette er også veldig viktig for og skape trygghet og tillit). Etter hun har lettet litt på hjertet sitt er hun klar for dagen. Før jeg takker for meg og går ut ber hun for meg, noe jeg finner utrolig fasinerende.

Det har vært en ganske spennende uke, jeg har møtt både koselige pasienter, sinte pasienter, nærtagende og perverse pasienter, men alle er forskjellige og snill på sin måte. Noen er også litt fra dragene av ulike grunner selvfølgelig. De trives ofte med de andre ansatte de kjenner fra før av. 

Over: meg og en pasient- dialog 

Jeg har faktisk smakt kanin for første gang i livet mitt her nede, ufrivillig uten å vite hva det var før jeg hadde tatt to tygg (jeg merket det var noe underlig med maten). Da jeg fant det ut endte jeg på toalettet med hodet først... Mer har jeg ikke å fortelle om det. Aldri mer..!

Ellers har uken vært kjempe fin, det er mye å gjøre fra 07.30 til 10.00. Da er det fullt kjør med dusjing, vasking, mating og slikt. Etter dette er det veldig lite og gjøre, men man prøver jo og gjøre det beste ut av situasjonen, så jeg har vært på tur med noen pasienter noe jeg synes var veldig kjekt. Det var også en som hadde vært der i tre uker og visste ikke om hagen som var der og hadde aldri vært der, så det var kjekt og oppleve det sammen med henne. Jeg liker også og sette meg ned og prate med pasientene så lenge de ønsker, og jeg koser meg veldig da. Jeg tror de også blir avslappet, det blir vertfall jeg. 

Det er ikke alle pasientene jeg har møtt skikkelig enda, da det ikke er lov for meg og gå inn til hvem som helst, eller ikke alle som ønsker besøk fra nye, men de de er vant med fra før av. 

Uken har vært fin og lærerik, setter stor pris på at jeg fikk vær med på denne turen. 

* Susanne