Første uken i praksis

Vi har vært så heldige som får lov å være i praksis på et sted som heter Live Life. Live Life er et privat fysisk rehabiliteringssenter som bare er noen få minutter fra der vi bor. Live Life ligger i Sliema og har pasienter i ulike aldre. Som oftest er det eldre som er der på grunn av for eksempel brudd i fot eller hofter etter fall hjemme. De kommer så her til Live Life der de bor i x-antall uker. På Livelife har de egne rom for pasientene som overnatter her, det er også et kjøkken som lager maten til pasientene og lunsj til de ansatte. Jeg og Sunniva jobber sammen i praksis, vi jobber i en annen etasje enn de andre. I denne etasjen er det rundt 10 pasienter som er der for ulike grunner. Live Life har også et stort treningsrom der pasientene får tett hjelp av fysioterapeuter. Vi har vært nysgjerrig på hva som foregår der inne så vi har tatt en titt på hva som skjer der, pasientene gjør ulike oppgaver for eksempel sykler de på sykkel beina. Andre eksempler de gjør på er at de går opp trappene mens de blir passet på av fysioterapeutene.

                                      (http://www.livelife.com.mt/site/contact-us)

På Livelife er det pasienter i alle aldersgrupper, fra nede i tjueårene og oppi nittiårene. Pasientene er også både kvinner og menn med ulike behov for støtte og hjelp. Pasientene kommer til Live Life av ulike årsaker, noen kommer der fordi de trenger hjelp til å bygge seg opp etter en ulykke, for eksempel et fall som førte til brudd. Andre pasienter er der av andre grunner, for eksempel skade på hjerne eller lammelser som gjør at de trenger hjelp til å bevege kroppen og tilrettelegge trening.

Når vi er i praksis her på Malta går det i engelsk. Vi må snakke engelsk til kollegaer og pasienter. Kommunikasjon er derfor et viktig begrep. Ordet kommunikasjon betyr å gjøre felles. Om kommunikasjonen er god eller dårlig er avhengig av ulike faktorer. Faktorene kan for eksempel være hva slags humør du er i, har du fått lite søvn eller det har skjedd noe i det siste som har preget deg så kan det gå utover kommunikasjonen. Når vi snakker om kommunikasjon kan vi ta utgangspunkt i kommunikasjonsmodellen.

(http://ndla.no/nb/node/4057)

På bilde over kan vi se en forenklet versjon av kommunikasjonsmodellen. Modellen viser en sender som sender et budskap til en mottaker. Mottakeren får budskapet og tolker denne. Mottakeren gir så en tilbakemelding på budskapet. Dette er den ideelle måten god kommunikasjon foregår. Det kan oppstå støy i kommunikasjonen som kan være med på å hindre at budskap eller tilbakemelding ikke kommer fram. Støy kan være utvendig støy og innvendig støy. Innvendig støy er følelser og tanker man har som kan gjør at du ikke er stedet under kommunikasjonen og du tenker på noe helt annet. Utvendig støy kan være alt fra bilyder, tog, musikk osv. altså er utvendig støy alt som er lyder som kan gjør at ikke budskapet kommer frem.

Kommunikasjon er spesielt viktig når vi er her i Malta, all snakking skjer på engelsk. Noe som gjør at det lettere kan oppstå misforståelser. Det er da viktig å prøve å unngå dette. Jeg prøver å bruke korte setninger og heller enkle ord framfor mer innviklete. De fleste ansatte og pasienter kan snakker maltesisk i tillegg til engelsk, så jeg merker det at de snakker for det meste det når det er samtale mellom pasient og ansatt der begge er tryggere på maltesisk enn engelsk. Når de kommuniserer på maltesisk forstår jeg ingenting, men jeg kan merke at samtalen flyter nesten litt bedre enn den ville gjort på engelsk. Jeg merker at jeg prøver å tenke over hvordan mitt eget kroppsspråk er når jeg går inn til en pasient. Jeg vil ikke at pasienten skal få et dårlig inntrykk av meg.

(http://www.livelife.com.mt/site/contact-us)

Vi har ulike måter for kommunikasjon. Vi har verbal kommunikasjon og nonverbal kommunikasjon. Verbal kommunikasjon er all kommunikasjon med ord, alt fra meldinger til en muntlig samtale. Verbal kommunikasjon kan være enveiskommunikasjon og toveiskommunikasjon. Enveiskommunikasjon er kommunikasjon der senderen sender ut et budskap, men ikke får tilbakemelding. Eksempel på enveiskommunikasjon kan være radio, tv eller en forelesning. Toveiskommunikasjon er når senderen sender et budskap og får en tilbakemelding, dette kaller vi en dialog eller samtale. Vi har også nonverbal kommunikasjon som er kroppsspråk. Kroppsspråk utgjør 80 % av kommunikasjonen. Kroppsspråket kan være bevegelser man gjør, smil, tårer, sminke og påkledning

Nonverbal kommunikasjon eller kroppsspråk er spesielt viktig for oss når vi er på Malta i praksis og ellers.  Dette er fordi at visst jeg snakker sammen med en ansatt og hun/han ber meg om å gjøre noe, så kan han vise med å peke eller se på tingen jeg skal ta. Dette gjør at det blir lettere å forstå og ting går fortere å gjøre når det ikke blir rot i kommunikasjonen. Nonverbal kommunikasjon kan være med å understreke hva en sier. De andre ansatte snakker engelsk, men enkelte er vanskeligere å forstå. Så jeg må spørre en ekstra gang slik at jeg er sikker på hva han/hun sa. Viss en jeg jobber med ber meg om noe, men jeg forstår ikke. Så kan jeg se på kroppsspråket om jeg forstår, før jeg stiller spørsmål slik at jeg blir sikker på det han/hun vil at jeg skal gjøre.

Kommunikasjonen med ansatte og pasienter går forholdsvis bra. Men det har vært hendelser der jeg mener at kommunikasjonen blir litt feil. I dette eksempelet var jeg og en jeg jobbet med inne hos en pasient som var lam. Vi skulle vaske han og stelle han om morgningen. Jeg står på ene siden av sengen og hun på andre. Vi begynner å stelle, men midt under stellet ringer mobilen hennes. Hun tar den og snakker på maltesisk en liten stund før hun fortsetter. Hun var positiv når hun stelt og alt, men jeg følte fortsatt at hun ikke ville være der fordi hun valgte å ta den telefonsamtalen. Så jeg fikk et inntrykk av at hun brukte dobbeltkommunikasjon. Dobbeltkommunikasjon er ikke bra, det er når du sier noe og viser med kroppsspråket at du mener noe annet, eller omvendt.

En annen hendelse som jeg mener er positiv har vært når vi har gått inn til en pasient. Vi begynner å snakke, men pasienten har problemer med engelsk og snakker lavt. Det var vanskelig å forstå i begynnelsen, men nå når vi vet hva han liker og kommunikasjonen går mye bedre. Dette er en av flere situasjoner som jeg har utviklet seg positivt.

(bilde fra google)

På mandag besøkte vi praksisplassen for å se hvordan det var før vi endelig skulle i praksis på tirsdagen. Vi ble hentet av en snill dame som viste oss rundt. Vi møtte på noen av de ansatte. Her ble vi sett på og skikkelig glodd på. Så førsteinntrykket av de ansatte var ikke så bra når vi kom på mandag. Men dette forandret seg heldigvis. På Live Life har vi blitt tatt godt imot. Alle er smilende og glade, det virker ut som de har et godt arbeidsmiljø. De kommer alltid smilende på jobb og klemmer hverandre. De har det også gøy på jobb sammen med hverandre. Når vi kom der første dag i praksis på tirsdag gikk det veldig bra. Vi møtte opp der vi skulle og til rett tid. Vi ble delt i to og to. To stykker i 2.etasjen og to i 3.etasje. Vi ble vist rundt og ble fortalt hvor vi kunne finne det vi trengte. Vi ble også med inn til noen pasienter for å bare studere hvordan han vi var med gjorde det. Men etter dette har vi vært med å assistere når vi skal stelle pasienter som er lam eller har andre nedsettelser som trengs en ekstra. Vi har også fått prøvd oss aleine, noe som jeg syns er viktig at vi har fått gjort. Det er mye å gjøre frem til ti-tiden, men etter dette er det lite å gjøre. Neste uke skal vi jobbe seinvakter, fra klokken to til halv åtte.

-Kristina