Andre uke i praksis

Hei, nå er vi ferdig med andre uken i praksis. Denne uken har vi bare jobbet seinvakter fra tirsdag til fredag. Utenom på mandag, da hadde Silje bursdag og vi tok oss en tur for å utforske Malta. I dette innlegget skal jeg fokuserer på faget helsefremmende arbeid, og hva er egentlig grunnleggende sykepleie og de ergonomiske prinsippene?

Hva egentlig grunnleggende sykepleie?

Jo, grunnleggende sykepleie skal være med å dekke pasienten sine grunnleggende behov. Hensikten med grunnleggende sykepleie er å forebygge helsesvikt og skader, behandle sykdom og lidelser, lindre eller begrense sykdom eller skade og drive rehabilitering av ulike grunner. For å kunne utføre og riktig sykepleie er det viktig å ha kunnskap, ferdigheter og holdninger. Kunnskap skal hjelpe deg i å gjøre alt i riktig rekkefølge og hvorfor du skal gjøre som du gjør. Ferdigheter skal være med på å hjelpe deg i å utføre sykepleien riktig og i et behagelig tempo. Ferdigheter og kunnskap skal også være med å gjøre deg mer sikker på det du skal gjøre. Holdninger skal være med på å hjelpe deg til å forstå hvordan du bør oppføre deg mot og framfor en pasient. Holdninger skal også være med å sette pasienten i sentrum, det å kunne se hele mennesket og ikke bare den ene jobben du skal gjøre. Noen eksempler grunnleggende sykepleie kan være hjelp til personlig hygiene, ernæring, eliminasjon osv.

For eksempel trenger herr Hansen hjelp til å stelle seg om morgningen. Herr Hansen er pasient der jeg er i praksis nå. Herr Hansen klarer ikke å bevege på deler av kroppen. Men hodet kan han ta fra side til side når han ligger i sengen og når han sitter i rullestolen. Han klarer også å bevege litt på høyre hånden. Fordi herr Hansen har bevegelseproblemer, trenger han mye hjelp til å dekke de grunnleggende behovene. Han trenger derfor helsefagarbeidere som har kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne hjelpe han på best mulig måte. Om morgningen får Herr Hansen frokost før han blir stelt. Han trenger også hjelp til å spise. Når jeg har i oppgave å hjelpe Herr Olsen med frokosten prøver jeg å tenke på brukermedvirkning. Jeg spør Herr Olsen hva han vil ha først og om hva han vil ha å drikke. Jeg prøver å legge til rette slik at han får bestemme mest mulig og så langt det er mulig.

Andre situasjoner der jeg må hjelpe Herr Olsen med å dekke grunnleggende behov er når han skal stelles om morgningen. Da er vi ofte to stykker der inne. Vi bruker begge hansker og forkle. Herr Olsen har hepatitt B som er en leverbetennelse som kan smittes gjennom blod eller seksuell kontakt. Alt avfall og skittentøy blir tatt i egne røde poser slik at alle er klar over hvem den kommer fra, da vet de at de må være med forsiktig. Vi må vaske Herr Olsen fra fjeset og nedover. Jeg har merket at når jeg er med andre inn til han og steller han om morgningen tenker de ikke så mye på brukermedvirkning. De bare tar på klær som henger på stolen, eventuelt finner de bare noe i skapet uten å spørre hva pasienten vil ha på seg. Brukermedvirkning handler jo om å sette brukerens behov i sentrum. Så derfor syns jeg at det er rart at de ikke gjør dette, jeg har sett at dette har skjedd flere ganger og syns det er litt rart. Pasientene har mindre å si, de er bare her og vi skal bare gjøre jobben vår og gå, uten å tenke på pasienten.

Herr Olsen har også behov for å ha puter under beina for å gi støtte. Herr Olsen skal også ha noe mellom beina, et håndkle for eksempel. Slik at det ikke blir sårt. Herr Olsen har følelser i helse kroppen og kjenner derfor smerter. Under stell må vi derfor passe på at armer og bein ikke kommer i klem eller i en rar stilling slik at han får vondt. Han sier ifra når det skjer, men det er bedre å unngå det slik at han slipper å få vondt.

Når vi er i praksis hjelper vi pasienter med ulike behov som trengs dekkes på ulike måter. Noen trenger hjelp til mating, andre får mat gjennom ledning til magen og noen får servert maten og spiser den aleine uten problem. Alle brukerne er forskjellig her på Live Life, noen er unge og noen er litt eldre. Siden alle er så forskjellig er det enda viktigere at man ser hver enkelt menneske og dens behov.

Når man steller en pasient må man tenke på noe som heter bluferdighet. Når vi steller Herr Olsen er det vi som skal passe på at han ikke ligger der helt naken og blottet. Det er vi som skal for eksempel ligge et håndkle over han slik at han ikke trenger å ligge der helt naken visst det kommer noen inn. Nå når jeg har vært her i praksis har jeg opplevd at pasienter har lagt helt naken i sengen mens vi har vasket og andre ansatte kommer inn og ut av rommet mens han ligger der helt blottet. Jeg mener dette er helt feil, jeg har prøvd å dekke til flere ganger, men den jeg har jobbet med har tatt vekk håndkle fordi det er bare i veien. Dette gjorde meg litt irritert, fordi de tenker bare på jobben de skal gjøres skal gå fort slik at de kan gå videre, noe som er feil prioritering. I tillegg har vi massevis av tid, så ta den tiden som trengs, så blir resultatet bedre og pasienten blir mer fornøyd når han blir sett.

Når vi går inn til brukere må vi alltid ta på oss hansker når vi er her i praksis. Jeg forstår at det trengs når vi skal inn til pasienter med hepatitt B smitte, men ellers er det kanskje litt rart. Det at det er en pasient med hepatitt B var litt skummelt i begynnelsen, men ettersom jeg har fått litt vite hva det er og blitt mer kjent med pasienten gjør alt mye bedre. Jeg føler at jeg er mye roligere når jeg skal inn til han og vet mer hva jeg går til. Men kanskje de er redd for at vi skal smitte videre. Vi må ta nye hansker hver gang man går inn til en pasient, og ta av de gamle når vi går ut. Vi må også sprite hendene etter hanskebruk og vaske hendene jevnlig med vann og såpe. Når vi kommer inn til Herr Olsen må vi ikke komme for tett innpå fordi det kan føles utilpass, men vi må heller ikke stå for langt ifra. Den sosiale sonen som er en avstand på 1-3 meter. Sonen bruker man ofte når man ikke kjenner mennesket du prater med så godt elle noen vi vil holde avstand til. Den personlige sonen er på 0,5-1 meter. Sonen er ofte brukt når man kommuniserer med venner, slekter eller bekjente. Den siste sonen er den intime sonen, som er på 0-0,5 meter. Sonen blir ofte brukt på et fåtall mennesker, gjerne kjæreste, venner, foreldre eller søsken. Men denne sonen har jeg vært i flere ganger selv om jeg ikke er en av de nevnte personen. Jeg har vært pleier og vært med å stelt pasienter, og kommer da i deres intime sone. Jeg prøver da å være forsiktig med kroppsspråket mitt og passer på hva jeg sier.

I praksisplassen har de noe som heter handover når vaktene er ferdig. Sykepleierne samles og de går igjennom hva som har skjedd til de nye sykepleierne som skal på vakt. Helsefagarbeiderne eller som de er kalt her carer er ikke med på disse møtene. De sitter ut i gangen og bare snakker med hverandre om hva som helst. Så jeg merker at vi får lite informasjon om hver pasient, jeg merker også at kanskje observasjonen til de som er carer blir dårligere, siden det ikke er deres jobb. Men det å observere endringer er viktig, og for at det skal bli best mulig må alle hjelpe til slik at det tverrfaglige samarbeidet blir best mulig.

Jeg har opplevd en situasjon der jeg og Silje ble sendt inn til en pasient. Vi ble bedt om å vaske henne i sengen og så ta henne i stolen. Pasienten kunne lite engelsk og foretrakk maltesisk. Hun vi var inne hos var også dement, noe som gjorde det vanskelig. Hun snakket om det samme og endte opp med å grine hver gang, men dette var visst vanlig ble vi fortalt. Ikke bare var hun dement, men hun hadde også knekt den ene foten. Vi kom inn til henne og var usikker på hvordan vi skulle snu hun over på siden når vi vasket henne på grunn av foten og vi ville ikke skade henne. Så vi spurte hun ene ansatte om hjelp. Hun kom inn og gjorde alt, vi så da at vi kunne snu henne vanlig, men dette visste ikke vi i begynnelsen. Hun som kom inn og hjalp oss begynte nærmest å kjefte på oss fordi vi ikke kunne det. Vi fortalte så at vi ikke hadde vært borti pasienter med knekt fot før. Denne situasjonen var ikke behagelig, siden vi fikk nærmest kjeft fordi vi spurte om hjelp, noe som jeg syns var helt tragisk. Vi skal jo heller få ros fordi vi sa ifra at vi var usikker i stedet for å gjøre noe vi ikke var helt sikker på at vi kunne.

Hva er ergonomi?

Hva er ergonomi? Jo, ergonomi er læren om hvordan vi kan tilpasse arbeidsoppgavene og arbeidsmiljøet til mennesket på en best mulig måte. Dårlige ergonomiske forhold på arbeidsplassen som helsefagarbeider er en av de største årsakene til sykdom og fravær.

Langvarige og ensidige belastninger som utsetter kroppen for skade kan føre til belastningslidelser. Belastningslidelser er varige smerter i muskler og skjelettet grunnet feilbelastning, tungt arbeid eller for mye ensformig arbeid. For å forebygge dette må man prøve å jobbe på en mest mulig ergonomisk måte. For eksempel bruke hjelpemidler når det er tilgjengelig, selv om det går mer tid til det, men det sparer kroppen din for skade. Å ha riktig og god ergonomi er vanskelig, det handler om å ha tid til å ta vare på kroppen sin. Men det er ikke bare deg selv du sitter i fare visst du ikke tenker på ergonomi, men også pasienten du hjelper. For eksempel kan du plutselig kjenne smerter i ryggen og glippe pasienten med et uhell, da setter du ikke bare deg selv i fare, men også pasientene du jobber med.

På Live Life (praksisplassen vår) har de ulike hjelpemidler som skal være med på å hjelpe ansatte og pasienter til å føle seg mer trygge. De har heiser som skal være med å forflytte pasienter fra seng til rullestol. Heisene gjør slik at vi som helsefagarbeider ikke trenger å løfte selv, altså heisene er med på å unngå skade på rygg og knær. De har også gåstol, de gåstolene de har på praksisplassen er litt annerledes enn de som er vanligst hjemme i Norge, litt mer løse og vanskeligere å bevege syns jeg. De er mye enklere bygd her, men den gjør jobben. En gåstol gjør at pasientene kan lene seg og støtte seg mer på den enn på oss. Andre ergonomiske råd som er lure å følge kan være å ha sengen i riktig arbeidshøyde, selv om du bare skal bytte på sengen. Riktig arbeidshøyde er når sengen er cirka til hoften på den laveste, lurt å jobbe med en som er omtrent like høy slik at den ene ikke trenger å bøye seg for mye. Løfteteknikker kan være med på å unngå skader, bøy i knærne og la armene ha en liten knekk. Ha strak rygg i alt som skal gjøres.

Jeg var med inn til Herr Olsen, vi skulle bruke heis til å flytte han fra seng til rullestol. Men han hadde besøk av pårørende, og de sa at vi burde heller løfte han enn bruke heisen fordi da fikk han ikke vondt, noe som han får ved bruk av heis. De pårørende gjorde dette, men jeg vet at det ikke er ergonomiske. Når de skulle flytte han fra rullestol til seng etter fysioterapeuttime tok en carer og en pårørende og løftet han til sengen. Jeg mener at slike ting skal unngås og når de har hjelpemidler som kan gjøre det for de bør det brukes. Jeg har også sett at seilet som blir brukt er ikke bra for han fordi han klarer ikke holde hodet sitt skikkelig oppe, så en må holde hodet han. Da bør de heller skaffe seg et nytt seil som er bedre for Herr Olsen og som støtter hodet bedre.

Andre hendelser som jeg mener ikke er bra med tanke på ergonomien er for eksempel når vi skal flytte pasienten lengre opp i sengen. Pasienten ligger på et stikklaken slik at det skal være lettere å flytte pasienten. Men når de bruker stikklakenet til å flytte holder noen av de ansatte langt ute på stikklakenet og drar pasienten oppover. Jeg tar tak helt inn til lakenet og prøver å gjøre det beste ut av det, men det er vanskelig når den andre parten gjør det annerledes og på en vanskeligere måte. Det som er ergonomisk riktig er å holde så nært pasienten man klarer, armene i knekk, bøyde knær med mellomrom. Så forflytter man pasienten oppover i sengen, tell til 3 slik at begge gjør det samtidig.

I dag var jeg også med på en hendelse. Jeg ble bedt om å være med inn på et rom fordi jeg skulle re opp sengen. Når jeg kom inn var sengen oppe på ene siden og nede på andre siden, slik at sengen lå sånn på skrå. Slik kunne jeg ikke jobbe så han jeg var med tok den helt ned og sa jeg måtte re opp sengen. Jeg gjorde det og merket etterpå at det ikke var bra for ryggen min. Jeg måtte stå bøyd over lengre tid slik at ryggen min var i feil stilling over lengre tid. Ergonomisk riktig hadde vært å ha sengen i hoftehøyde, men siden sengen var ødelagt skulle heller en vaktmester sett på sengen før jeg skulle ha begynt å re sengen.