Første uke i praksis på rehabiliteringsenteret LiveLife!

Hei!

Første uke i praksis er nå over, og det er på tide med et innlegg hvor dere kan få et lite innblikk i hva slags plass vi jobber på, og hvordan de første dagene i praksis har gått. 
Vi var så heldige at alle fire fikk jobbe på samme praksisplass, og det syns jeg var veldig betryggende. Det ligger ca. 5-7 minutters gange fra leiligheten i Sliema, så det er veldig deilig å slippe lang vei til og fra jobb. Praksisplassen vi fikk tildelt å jobbe på disse tre ukene er et fysisk rehabiliteringssenter kalt LiveLife. Det er et ganske stort rehabiliteringssenter, fordelt over flere etasjer. Her bor det menn og kvinner i alle aldre. Jeg jobber i 2. etasje sammen med Susanne, hvor det er rundt 10-12 pasienter. I 3. etasje er det ca like mange pasienter, og de tre neste etasjene er små leiligheter for mennesker som klarer seg alene, men som likevel trenger å være i nærheten av pleiere. 
Som sagt er det både kvinner og menn på LivLife, og de kan være alt fra 20 til 90 år gamle. De som er der, er der av forskjellige grunner, men felles for dem alle er at de skal få hjelp så de kommer seg på beina igjen, de skal altså rehabiliteres fra skaden de har. Noen er på LiveLife i to uker, mens andre kan ha vært der i flere måneder, alt ettersom hva som feiler pasienten. På min og Susanne sin avdeling, finner man bl.a. mennesker som har falt og knekt foten, blitt skutt i krigen i Libya og hatt slag. 

Bilde utenfor LiveLife

Kommunikasjon i praksis 
Ordet kommunikasjon betyr å gjøre felles. Det er flere ulike måter å kommunisere på, og det varierer hvilke måte man bruker utifra situasjonen. Vi har nonverbal og verbal kommunikasjon, og eksempel på nonverbal kommunikasjon kan være kroppspråk. Kroppspråk utgjør 80% av kommunikasjonen, så det er alltid viktig å tenke over hvordan kroppspråket vårt er. Når vi er med pasientene, er det viktig at vi møter de med et smil og virker interessert i å hjelpe dem og å høre på dem, og ikke f.eks. stå å himler med øynene eller virker helt unteressert ved å se på andre ting. Når vi er på Malta, er det spesielt viktig at vi vet om nonverbal kommunikasjon, og at vi bruker det. Siden det ofte oppstår situasjoner der man ikke klarer å snakke med brukeren via språk, er det viktig at man kunne vise med bevegelser og kroppspråk hva man mener og vil frem til. Da er det mye lettere for både meg og pasienten å forstå budskapet. 
Så har vi verbal kommunikasjon, som er all kommunikasjon med ord. Det kan være alt fra å snakke, til å skrive SMS eller brev. Vi har også noe som kalles dobbelkommunikasjon. Det er hvis man sier en ting, og viser det motsatte med kroppspråket. Det er veldig viktig at man unngår dobbelkommunikasjon, spesielt på jobb. Det kan føre til at pasienten blir usikker på deg. 

Så har vi enveiskommunikasjon og toveiskommunikasjon. Når det er snakk om enveiskommunikasjon, har vi en aktiv sender og en passiv mottaker. Enveiskommunikasjon kan f.eks. være radio, taler, kommandoer eller TV. Her blir informasjonen raskt "sendt" uten avbrytelser, men det er likevel ulemper med enveiskommunikasjon. Man kan ikke få spurt om ting man lurer på, og budskapet kan bli misforstått.  

Toveiskommunikasjon derimot, er mer brukt i helsesektoren, og dette er en bedre kommunikasjonsmåte å bruke fordi man kan oppklare misforståelser og komme frem til en felles forståelse. Her er det da altså både en aktiv sender og mottaker. Det kan være f.eks. samtaler med andre. Et eksempel fra praksis når toveiskommunikasjon ble brukt på en god måte, var når jeg skulle dusje en bruker sammen med en av de ansatte. Hun er maltesisk, og snakker ganske utydelig engelsk, så det er ikke alltid jeg klarer å oppfatte hva hun sier eller ber meg om å gjøre. Når hun skulle hjelpe en pasient inn på badet, skulle hun si til meg at jeg måtte hjelpe henne med å holde han oppe, og da hørte jeg første ikke hva hun sa. Derfor måtte jeg spørre henne igjen, for å forsikre meg om at jeg gjorde det hun ba meg om, og at det ikke ble noen misforståelser. 

Når vi er i praksis, er det veldig viktig at vi tenker over kommunikasjonen, og hvordan man kommuniserer med både pasientene og de ansatte. Siden vi er i et land hvor de ikke snakker norsk, men engelsk og maltesisk, er det viktig at vi er ekstra obs på dette. Noen ganger kan det være vanskelig å forstå hva den andre sier, og man må kanskje bruke kroppspråk til å forstå hverandre. Noen av pasientene her hvor vi jobber, spesielt de eldre, kan kun snakke maltesisk. På forhånd trodde jeg at det skulle bli vanskeligere å kommunisere med de ansatte og brukerne, enn hva det faktisk er. Selv om vi ikke snakker samme språk, og noen ganger kan ha vanskeligheter med å forstå hva den andre sier, klarer vi likevel å forstå hva de mener ved hjelp av bare få ord på engelsk eller å peke og vise. 

Susanne i praksis

Kommunikasjonsmodellen

Kommunikasjonsmodellen betår av en sender, et budskap, en eller flere mottakere, en tolkning av budskapet og tilbakemeldig. Eksempel på dette kan være når jeg har spurt en pasient hva hun eller han ønsker å ha på seg. Da mottar pasienten et budskap, og tenker ut hva han/hun vil gå med, før jeg får en tilbakemeldig, som i denne situasjonen er hva pasienten vil gå med. 

Støy i kommunikasjonen 

Støy i kommunikasjonen vil si at budskapet ikke blir oppfattet slik som det var ment, eller at man ikke oppfatter budskapet i det hele tatt. Vi har både indre støy i kommunikasjonen og ytre støy i kommunikasjonen. Indre støy i kommunikasjonen kan være f.eks. hvis man har opplevd noe vondt eller går å tenker på noe helt annet, mens sender prøver å formidle et budskap. Da kan det hende at man "lukker" budskapet helt ute. Når man er på jobb, er det viktig at man ikke lar det bli støy i kommunikasjonen, for det kan føre til at viktige beskjeder ikke blir motatt. Ytre støy i kommunikasjon er f.eks. hvis en person snakket utydelig, og at man ikke fanger opp budskapet pga. lyder og støy fra utsiden, som f.eks. høy musikk, maskiner o.l. 

Illustrasjonsbilde, "støy i kommunikasjon"

Alt i alt føler jeg at jeg har blitt mottatt på en veldig fin måte. Mandagen kom vi for en omvisning av LiveLife og fikk vite jobbtider osv. Vi fikk en fridag i uken, utenom helgene, så til sammen jobber vi fire dager i uken, noe som egentlig er passelig, slik at vi får mer tid til å oppleve Malta. Vi ble som sagt mottatt på en fin måte, av en som heter Vanessa. Hun har fulgt oss opp i praksis den første uken, og det er hun vi snakker med når vi lurer på ting. Tirsdag, som var den første ordentlige dagen i praksis, ble vi møtt av enda en kjempe hyggelig dame som var veldig flink til å forklare oss hvordan dagene var bygget om, hvem pasientene var og hva vi kunne gjøre. De andre ansatte som vi har møtt og jobbet sammen med denne uken, har også vært utrolig greie og snille med oss, men som alltid er det noen man føler man bare går i veien for, og som man vil holde seg litt unna, og det var det også her. Jeg følte jeg sto i veien for henne, og hvis det var situasjoner hvor jeg ikke forsto hva hun prøvde å fortelle meg, ble hun sint og begynte å spørre meg om jeg ikke kunne engelsk på en ganske spydig måte. Selvfølgelig er dette veldig kjedelig, og man skulle godt ønske at det ikke var slike mennesker på jobben, men det er likevel viktig å prøve å ikke irritere seg så mye over det, og heller heve seg over det og fokusere på det positive.

- Silje