Siste uken i praksis

Hei, nå er siste uken med praksis ferdig og vi skal snart reise hjem igjen til Norge. Vi har jobbet på et veldig bra sted. På Live Life har de mange ulike ansatte som har ulike yrker og arbeidsoppgaver. For at systemet skal fungere bra må de ha noe som heter tverrfaglig samarbeid.

Et tverrfaglig samarbeid vil si at flere yrkesgrupper jobber sammen mot et felles mål, som i dette tilfellet er at pasienten skal få den best mulige rehabiliteringen på Live Life. Det er flere yrker som jobber der som har ulik kunnskap og ferdigheter. Det er viktig at jeg som helsefagarbeider holde meg til mine oppgaver og ikke gjør noe jeg ikke kan. Da må jeg heller finne noen som kan det bedre enn meg. Jeg viser da at jeg har kunnskap og er villig til å samarbeide for at pasienten skal få det best mulig. For eksempel visst en pasient spør meg om hun kan få en paracet. Da skal jeg si det videre til sykepleier som kan så snakke med pasienten og gi det. Jeg kan ikke fordi jeg ikke har kunnskapen til å gjøre dette.

På Live Life er det mange yrkesgrupper som jobber. For eksempel sykepleiere, helsefagarbeidere, leger, fysioterapeuter, vaktmestere, resepsjonister, kokker, renholdere og de som tar seg av det administrative. Sykepleierne tar seg av alt med medisiner og sårskift osv. Helsefagarbeiderne eller her nede kalt carer tar seg av alt som har med vasking av pasienter, dusjing, mating og alt annet som egentlig en hjemme i Norge gjør som helsefagarbeider.  Leger er det også her, de går rundt til pasienter på legebesøk. Fysioterapeutene kommer og henter pasientene på rommene når pasienten har time hos fysioterapeuten som er rett borti gangen. Kokkene som jobber her hodlerseg på kjøkkenet som er i 3. etasje, her lager de frokost, lunsj og middag til pasienten. Kokkene lager også mat eller lunsj blir det, til oss andre som jobber her. Renholderne vasker ganger, rom og kontorer. Noen av renholderne kan være litt sur fordi vi går der de nettopp har vasket, noen tilfeller har vi måttet vente før vi får gå der hun har vasket. Det er også noen som sitter i resepsjonen nede med åpningen og åpner døren når de ser det kommer noen som skal inn. Så er det også noen som tar seg av det med pasienter, regninger og det som er litt kontorarbeid. Jeg har også sett at det har komt prest på besøk til pasienter, jeg vet ikke om det er noe som er arrangert eller om det bare var for å komme på besøk.

På Live Life har alle de som jobber her uniform. Uniformen er ulik i farge, altså t-shorten. Fargen bestemmes ved hjelp av det yrke man har. De som er helsefagarbeidere her har røde t-shorte og svart bukse, mens sykepleierne har hvit t-shorte med røde striper på armen og svart bukes til. Det er litt greit at det er slik fordi da vet man hvem som er hva og hvem man kan spørre om hjelp visst det er noe man lurer på.

Tverrfaglig samarbeid er med på å gjøre det enklere for pasienter og vi som ansatte å jobbe. Fordi pasient skal slippe og gjenta seg til alle som kommer innom skal heller vi som jobber sammen videreføre informasjon til de andre ansatte. Det blir også enklere for de ansatte fordi de vet alle mer om pasienten som gjør at det blir lettere å samarbeide mot at pasienten får det best mulig. Tverrfaglig samarbeid handler om å sammen med yrkesgruppene som er en del av rehabiliteringen til pasienten kommer sammen og lager en fremtidsplan, også sammen med pasient eller pårørende. En plan som skal vise fremgang, hva som skal gjøres og forbedringer. Et slikt møte skal sette vær enkelt pasient og behov i sentrum.

Her på Life Live har de noe som heter handover, der de gir informasjon videre til de neste som skal komme på jobb. Jeg har lagt merke til er at det er for det meste sykepleierne som gjør dette de ilag og ikke så mye helsefagarbeiderne. Jeg tror at visst de alle hadde sittet sammen så hadde alle fått informasjon som hadde gjort at samarbeidet forhåpentligvis hadde blitt enda bedre.

For at et godt tverrfaglig samarbeid skal oppstå må det være god kommunikasjon, rutiner må bli holdt og avtaler må bli holdt. Det handler om å se pasienten, men ikke bare sykdom eller plagen. Man må kunne se hvem pasienten er, og ta seg tid til å snakke med dem. Man bør ikke gå inn til pasienten med en innstilling om at man skal bare gjøre jobben sin fortest mulig for å komme seg inn å slappe av igjen. Man må bruke tid til pasienten, vis at man har lyst å være her og har tid til å være der. Jeg har merket dette noe ganger, at de snakke stygt om pasienter og sier at de ikke egentlig vil inn der. Så er jeg med dem inn til pasienten, alt går fort for seg og veldig stille. Til og med noen ganger har jeg vært med på at midt under stellet ringer mobilen til hun jeg er med inn. Hun tar opp mobilen og snakker med noen mens vi hører på. Men ikke nok med det er vi inne hos en hos er hepatitt B smitte, her skal vi være ekstra forsiktig med hygiene. Og dette gjorde hun to ganger under samme stell. Jeg merket at det ikke var gøy, jeg følte at hun egentlig ikke ville være der.

Det er ikke alltid det tverrfaglige samarbeidet fungerer, for eksempel visst det skjer feilinformasjon, man glemmer å informere videre eller om man går utenom fagområdet man har. Jeg har ikke opplevd noe negativt som har med det tverrfaglige samarbeidet å gjøre her på Live Life, utenom handover der helsefagarbeidere ikke er med på. Men et oppdiktet eksempel der tverrfaglig samarbeid ikke går så bra kan være visst en helsefagarbeider blir informert av pårørende om noe som helsefagarbeiderne må begynne å gjøre, for eksempel bare bruke angitte tv kanaler. Helsefagarbeideren som år informasjon glemmer å gi den videre og dermed gjør ingen noe med det. Pårørende finner ut av dette og kan da bli oppgitt. Her kommer ikke informasjonen videre, noe som gjør at det ikke blir gjort noe med det.

Et annet bra eksempel som har med det tverrfaglige samarbeidet de har på Live Life, var en gang da herr Hansen hadde hatt fysioterapeut time, og være mer tungpustet og slimete i halsen enn vanlig. Fysioterapeuten overførte dette og fortalte hva det angikk til sykepleier. Sykepleieren hentet lege og de gikk sammen inn og sjekket pasienten. Dette syns jeg var et bra eksempel fordi det viser at flere yrkesgrupper som jobber sammen mot at pasienten skal ha det best mulig og få best mulig rehabilitering. Det er også bra at informasjonen blir gitt videre med engang, slik at det blir gjort noe med det og man kan fortsatt huske det.

Under behandlingen her på Live Life er det viktig at brukeren eller pasienten skal få lov å være med å bestemme. Dette er noe som kalles brukermedvirkning og er viktig i delen om at pasienten skal være med på å påvirke behandlingen en skal igjennom. Brukermedvirkning er en menneskerett som har utgangspunkt fra FN’s menneskerettigheter fra 1948. Pasient skal selv være aktivt med å medvirke og ta beslutninger i forhold som angår pasienten. Dette vil si at vi som helsefagarbeidere må engasjere pasienten til å ta valg som angår deres liv. Det kan være små avgjørelser som hva de vil ha å spise, hva de vil ha på seg eller når de vil legge seg. Pasienten skal også få være med å bestemme planer for behandling og andre saker som angår dem. Visst ikke pasienten er i tilstand til dette skal pårørende ta valg. For at brukermedvirkning skal fungere er det viktig å informere pasienter og pårørende om hva som skjer og skal skje.

Jeg har vært å hjelpt herr Hansen, han klarer ikke å bevege seg stort og trenger derfor hjelp til å spise. Når jeg er inne hos han prøver jeg å la han velge. Hva av maten vil han begynne med, hva vil han ha å drikke og hvordan vil han ha det. Jeg prøver å spørre nok spørsmål slik at han får det som han vil, men ikke for mye slik at det blir plagsomt. Jeg vet at om morgningen får han juice, han liker det godt, men den de har her er så sur. Så han spør alltid om jeg kan blande den ut med vann og sukker. Så jeg sjekker alltid med han om den er nok søt for han før han begynner med frokosten. Han vil også at jeg skal gi yoghurten fort til han, så jeg gjør det han sier. Jeg prøver å legge til rette slik at han får det slik han vil visst det er mulig.

Jeg har vært å stelt herr Hansen sammen med en annen. Herr Hansen spør fint om hun jeg er med kan bevege armen hans, eller foten. Hun andre jeg er med overser det, mens jeg gjør som han spør meg om. Det er jo sikkert en grunn for at han spør, kanskje han har smerter i arm eller fot. Så jeg syns det er helt riktig å gjøre det er greit å gjøre det han vil siden han ikke kan bevege foten selv. Jeg har vært med på at pasienter bare får på seg noen klær som de bare finner frem i skapet. De spør ikke hva pasienten vil, de bare finner noe fram og tar det på de. Men det er selvfølgelig ikke alltid slik, de fleste pleier å spørre og finne fram det pasienten vil ha på seg.

Andre eksempler der brukermedvirkning ikke blir holdt kan for eksempel være når vi kommer inn og sier til pasienten, nå skal du dusje. I denne situasjonen er det vi som skal spørre pasienten om han/hun har lyst, og ta det derfra. Om han/hun ikke kan man prøve å komme med støtte og kanskje fortelle hvorfor det er lurt. Visst det fortsatt ikke går så kan man ikke dusje pasienten når han/hun ikke vil. Brukermedvirkning handler om å kunne ha et helhetlig menneskesyn eller et holistisk menneskesyn, som vil si at man kan se alle behovene fysiske, psykiske, åndelig, sosiale og kulturelle behov, Alle behovene er med på å påvirke hverandre. Visst det går dårlig med en av dem går det ikke lenge før
det går utover et annet.

For eksempel kan ikke Herr Hansen bevege seg, han er i tjueårene og har ofte besøk av venner og familie. Herr Hansen har alltid det samme ansiktsuttrykket når vi snakker med han, men når han snakker med familie og venner kan man se at han smiler og ler til tider. Så her kan man se at familie og venner har stor innvirkning på hvordan man har det psykisk. Men siden han trenger hjelp til alt som har med fysiske behov tror jeg at det har gått utover psyken hans. Fordi han til tider kan være irritert på oss pleiere, si at han hater oss og vil ikke stelle seg om morgningen. En gang skulle jeg inn til han om morgningen å hjelpe han med maten,  jeg spurte hvordan det gikk og fikk tilbake at det ikke gikk bra. Jeg spurte så hvorfor det ikke gikk bra, og fikk til svar fordi eg ikke kan bevege meg. Jeg ble helt paff og visst ikke hva jeg skulle si. Men den situasjonen viser at han kanskje trenger noen å snakke med om alt som har med det han tenker på.

Denne praksisen har vært veldig lærerikt. Jeg har fått kunne se forskjellen på hvordan de gjør det her på Malta i forhold til hjemme i Norge. Jeg har også fått sett noen gode pleiere som er imøtekommende og alltid smilende. Så alt i alt har jeg hatt en helt super praksis.