Siste uken i praksis

Da var vi ferdig med praksisen vår her på Malta. Det har vert utrolig kjekt å være i praksis i utlandet, men kjenner det skal bli godt å komme heim til familie, venner og vanlige rutiner igjen!

Mål kommunikasjon: utføre arbeidet på ein måte som vekker tillit, skaper troverdighet og positiv dialog med en bruker, pasient og pårørende

I dag har eg vært med på pottery og step. Eg begynte på pottery halv 10, da kom også den første gruppen. Dei var 3 stykk, ho eine skulle bare male noke som ho hadde lagd før, mens dei andre skulle lage hjerter der dei skreiv mum i ett hjørne, og dad i det andre, i hjertet i midten skreiv dei deiras eget navn. Han som har ansvaret for programmet fortalte at det var viktig at han spurte støttekontakten deiras kvar gang om korleis det var i familien, om dei hadde begge foreldrene osv. når dei skulle lage sånne ting.
Etter dei hadde gått hadde vi ein liten pause før den neste gruppen kom igjen. Da var det ein gruppe på 5 stykk. Ho eine støttekontakten spurte om eg hadde lyst å hjelpe ho som var med ho, så eg fant fram pensler, malekoster og det ho hadde lagt før som ho skulle male. Ho hadde ikkje språk, men kunne tegnspråk. Så når eg spurte ka farge ho ville ha, så tolket støttekontakten det og fortalte det til meg. Det var utrolig greitt at ho var der og fortalte ka ho meinte. Etter ho hadde malt hjertet ho hadde laga, fant vi fram kjeramikk som ho kunne lage ein katt av.

Da hjalp eg ho først med å kjevle ut deigen, og så låg vi tegningen av katten oppå og ″prikket″ den ut. Etter det hjalp eg ho med å skjære ut katten, og så gjor vi det same med hodet og halen. Etter vi hadde satt den saman, tok vi vatn på kantene for å gjøre de fine, og så gjekk den gruppen og.

  Etter lunsj møtte vi i respesjonen som vi gjør kvar gang før vi går til dei forskjellige programmene når det er step. Før når eg har vært med på step, så har vi vært med ein annen som har hatt ansvar for ein unge, men i dag var eg satt opp på ein av ungene aleine. Vi var på programmet MSR, som er sanserommet. Det første vi gjor når vi kom inn var å få barnet til å sjå på tavlen om ka vi skulle gjøre. Da hentet eg ein lapp der det stod «What to do next?», så tok han lappen og gjekk bort til tavlen. Da hang det en lapp med sko på, så gikk vi bort og tok dei av. Etter det blei eg og Tonje forklart fort ka vi skulle gjøre den dagen og korleis det skulle bli gjort. Når vi hadde fått ein liten forklaring tok eg ungen med meg bort til tavlen igjen, og der hang det en lapp med en sol der det stod Circle time. 

Da satt vi oss ned rundt et bord og sang hallo- sangen. Etter det gikk vi bort til tavlen igjen, da hang det en lapp der det stod Soft room. Det er et rom der barna kan herje så masse dei vil, og bruke all energien sin. Inne på rommet, er det basseng med baller, trampoline, tunnel, disser og klosser som dei kan bygge ting med. Det første de gjor var å løpe rundt å gjøre ka dei ville. Etter dei hadde gjort det i ein liten stund skulle vi sitte oss ned på ein matte som var i rommet. Det ville ikkje han ungen som eg hadde, og begynte å løpe vekk. Da kom fysioterapeuten bort og forklarte til meg ka vi skulle gjøre, og eg begynte å gjøre det med han. 

Soft room

Da skulle han først hoppe på trampolinen 20 ganger, så skulle han trille en treningsball gjennom ein tunell, så skulle han ta ein liten ball i hånden og krype under ein «bro», og legge den inn i et lekehus. Han gjor alt han skulle heilt til vi skulle det siste, da ville han ikkje mer, og ville bare leke gjemsel. Etter å prøvd ein del ganger å gå under broen sammen med han, så sa fysioterapeuten til slutt at eg bare kunne leke gjemsel med han. Etter vi hadde gjort det skulle vi sammen bygge et tårn med putene som var på rommet. Når vi hadde gjort det lekte vi gjemsel, og ryddet opp alt.

Dark room

Etter det gikk vi ut igjen i gangen for å sjå på tavlen ka som var det neste, og det var dark room. Der er det helt mørkt, og det er mange ting som henger på veggene som dei skal føle og kjenne på. Det er også et bord med lavalamper, og et brett på gulvet som spiller av forskjellige lyder når du trakker på det. Vi begynte med å gjemme ein lysende stav i rommet, så skulle barna finne den. Dette gjor vi et par ganger, og etter det satt vi oss ned foran brettet som var på gulvet. Da begynte ho eine voksne å gå over på ein måte, så skulle alle ungene herme etter ho. Så fikk alle bestemme ein rytme kvar, så skulle dei andre herme. Etter det ryddet vi opp, og gikk ut og såg på tavlen ka som var det neste, som var White room. 

White room

Her er barna bare for å slappe av før dei blir henta av foreldrene. Her var vi i rundt 15 minutter, og låg bare å slappet av. Etter det gikk vi ut i gangen igjen for å sjå ka som  var på tavlen, som var sko. Da gikk vi bort til hyllene og tok på skoene, så gikk vi bort for å sjå på den siste lappen som var bilde av en hånd der det stod bye, da samlet vi oss rundt et bord og sang hade-sangen. Når vi hadde sunge litt, gjekk vi ut til foreldrene. Da skulle vi gi muntlig rapport til foreldrene om korleis det hadde gått, noke som fysioterapeuten gjor. 

Det er ikkje alle barna her ned som snakker engelsk, og mange snakker og skjønner bare maltesisk. Alle som kommer her har med seg støttekontakten sin, som kjenner de godt, så viss vi ikkje skjønner ka dei meiner, så forklarer dei oss det. Vi forklarer også alltid på engelsk, så oversetter dei det til ungene.
På step så leverer bare foreldrene barna, og går igjen, men da har vi som er der ansvar for kvar sin unge. Det som har vert veldig frustrerende til tider er når de vi jobber med snakker maltesiske med kvarandre om brukerne våre, og vi ikkje får forklart det skikkelig. Det har vært veldig vanskelig til tider å skjønne ka vi skal, for vi ikkje blir forklart det, og må bare sjå ka dei andre gjør, og gjøre det samme som dei.

Samtidig så var det veldig kjekt å kunne ha ansvar for ein unge aleine, for ein føler at ein får deltatt mer. Eg kan ikkje så mykje om ka autisme er og korleis ein skal være mot ein unge med autisme. Men det var betryggende at fysioterapeuten og dei andre som var der forklarte oss om korleis vi skulle gjøre alt.